Baklomma

1. EIKSMARKA

For speidere fra Eikeli, Eiksmarka og Grav

Kontakt Hussjef: baklomma@1eiksmarka.no

Speiderhuset vårt heter Baklomma

Speiderhuset vårt ligger ved siden av Kinnarp-senteret i Grinidammen 6. Det brukes flittig som blant anne t møtelokale for både troppen, patruljene og ulveflokken. Å eie eget lokale er ikke gratis. Vi holder en årlig duknad her, i tillegg kreves det jevnlig innsats for å holde det i rent og i stand. Har du spørsmål angående lokalet, kan du kontakte hussjefen.

 

Historien om Baklomma

Fra høsten 1980 fikk 1. Eiksmarka speidergruppe leie et klasserom i paviljongen på Eiksmarka skole. Her avholdt troppen og ulveflokkene møtene sine, dette var en stor forbedring fra de tidligere lånte lokalene i Grinilunden. Problemet for en speidergruppe er at den vanskelig kan dele et lokale med andre aktiviteter, nysjerrige (små)speidere har problemer med å la andres konstruksjoner få være i fred (og omvendt !).

 

Det var tungvint at gruppens utstyr ikke var tilgjengelig på Eiksmarka skole. Gruppeleder Thorbjørn Urdahl, som var lektor på Eikeli gymnas, fikk lov å lagre gruppens utstyr på sitt arbeidssted. Hver gang det trengtes noe utstyr til en tur, måtte man ha Thorbjørns hjelp for å få tak i det. En stor forbedring inntraff fra høsten 1984, da vi fikk leiet et tilstøtende klasserom, slik at det meste av gruppens utstyr kunne lagres på Eiksmarka skole.

 

Et annet problem var gruppens mange kanoer, som var lagret på vanskelig tilgjengelige steder. Kommunen ga oss lov til å bruke et falleferdig uthus i Ruglandsveien 115. Dette ble i 1989 avløst av en lånt garasje på Heggeli. Flere ganger i denne perioden er det eksempler på at vi leter etter et mere velegnet speiderlokale. Spesiell interesse hadde vi av planene for grendehus på Eiksmarka, omkring 1982-83. Vi var også i kontakt med skolemyndighetene angående mulighetene for å kjøpe deler av paviljongen.

 

Tidlige markedsundersøkelser

Utover i 1989 og 1990 ble det klart at Bærum kommune hadde planer om å være foregangskommune både for heldagsskolen og for skolestart ved 6-års alder. Heldagsskolen trengte lokaler i paviljongen, og fra høsten 1990 måtte vi dele det ene klasserommet med en "6-års klubb". Det var vanskelig for våre småspeidere ikke å røre noen av de skjøre arbeidene som måtte få stå i fred, og enkelte konflikter oppstod. Samtidig fikk vi vite at fra høsten -91 ville heldagsskolen trenge hele vårt andre møterom, og at skolen derfor ikke kunne forlenge leieavtalen med oss. Lokaliseringsspørsmålet ble derfor den viktigste saken for gruppeledelsen, og flere løsninger ble vurdert. Det ble tidlig fastslått at leie antagelig ble vanskelig, siden vi ikke fant passelige lokaler som var til utleie. Det var heller ikke plass til oss sammen med ishockeyklubben i tilfluktsrommet ved Eiksmarka bibliotek. Den beste løsningen måtte være eget hus !

 

Budstikka hadde i august 1990 en notis om at Rådmannen stilte seg positiv til at den nylig gjenoppståtte 1. Lysaker speidergruppe skulle få billige brakker til å lage speiderhus. Brakkene skulle være brukt av kommunale virksomheter mens de ventet på den nye kommunegården i Sandvika. En liten telefonrunde, blant annet til speiderkretskontoret, var nok til å bringe stor optimisme inn i husprosjektet. Det dreiet seg om mange brakker, og foreløpig hadde bare noen få kjøpere meldt sin interesse. Den 26/9-90 skrev gruppelederne Finn Petter Øyen og Ola Sveen til Rådmannen. Brevet forklarer gruppas vanskelige situasjon og ønske om å overta 120 m2 brakker. Tomtespørsmålet, økonomien og andre sentrale spørsmål i prosjektet er bare så vidt berørt. Rådmannskontoret oversendte vår henvendelse til utbygningsvesenet, og allerede 10/10 kom det foreløpig svar. Siden kommunen selv ikke hadde utredet sitt eget behov for slike brakker måtte en avgjørelse utsettes. Men det var over 2.000 m2 som ble ledig, og fritidstiltak for barn og ungdom skulle prioriteres høyt.

 

11/1-91 kom så utbygningsvesenets svar fra Finn Clausen, vår nøkkelperson i anskaffelsen av brakker. Vi måtte betale kr. 60.000 for dem, 20.000 ved levering og deretter 10.000 pr. år i 4 år. For å komme i betraktning som kjøper, måtte vi selv stå for frakten, og ha tomt samt byggetillatelse. Vi kunne ikke regne med å slippe vanlige avgifter i forbindelse med husbygging. Før vi nå satte i gang med å finne en egnet tomt, nabovarsling og byggemelding, måtte et viktig spørsmål vurderes :

 

Har vi råd til eget hus ?

Anskaffelsen av eget hus ville bety et stort økonomisk løft. Det var nå mulig å sette opp et omtrentlig regnestykke selv om usikkerheten var stor på noen områder. Vi hadde en oppspart egenkapital på ca. kr. 80.000, og regnet med å trenge omtrent tre ganger så mye. Vi diskuterte finansieringstiltak av flere slag, fra private låneopptak til salg av "andelsbeviser". Og de løpende årlige utgifter til strøm, offentlige avgifter etc. måtte også tas med i vurderingene. Gruppeledelsen hadde behov for et vedtak i gruppetinget før vi syntes vi kunne gå videre i prosjektet. Hvis gruppas økonomi skulle styres "nedenom og hjem" måtte i hvert fall alle med bestemmelsesrett være blitt hørt med sine motargumenter. I gruppetingets protokoll etter møtet 27/2-91 står et enstemmig vedtak om å gå videre i saken. Økonomien kom til å ordne seg, sa gruppeledelsens nestor, kasserer Thorbjørn Urdahl. Det var ingen som ikke mente vi burde ha eget hus.

 

Ved påsketider i 91 ble man klar over at kommunen skulle dele ut kr. 800.000 til såkalte nærmiljøtiltak. Selv om vi var klar over at all kommunal støtte til speidergrupper skal gå gjennom speiderkretsen, søkte vi om å få halvparten av det vi trengte, kommunen hadde nemlig krav om egeninnsats. Søknaden var på kr. 109.600. Søknadsmassen beløp seg totalt til omtrent kr. 1.5 mill., og ifølge saksbehandlerne var vår søknad en av de best begrunnede. Siden søknaden egentlig var "feilsendt", fikk vi 4/6 beskjed om at sakens "prinsipielle sider" krevet ekstra tid før en avgjørelse kunne tas. Arne Ørud og Kjell Værnor i kommunen drev saken gjennom, og kunne 16/9 gratulere oss med en tildeling på kr. 100.000. Utbetaling var gjort avhengig av godkjent byggemelding. Med løfte om denne tildelingen var det store sjanser for at låneopptak skulle bli unødvendig. Men planleggingen av huset hadde ikke stått stille mens økonomien hadde ordnet seg :

 

Planene for hus nr. 1

Tomtevalget var en helt vesentlig del av byggesaken. Diskusjoner med ulike kommunale etater endte med at Eiksmarka vel ble mest sannsynlig eier av tomta til speiderhuset. Vellet eier store arealer på Eiksmarka, arealer som er brukt til kirke, tennisklubb, barnehager osv. Allerede 30/10-90 vedtok vellets styre at de ville hjelpe oss med tomt. Vellets formann Arne Karlsen var her meget behjelpelig og effektiv. To ulike alternativer ble fremsatt for videre vurderinger. På vellets årsmøte 11/3-91 ble det enstemmig vedtatt at speiderhuset skulle ligge like ved parkeringsplassen ovenfor Grini Mølle. På det tilstøtende jordet mellom Grinidammen og bebyggelsen i Møllebakken, som eies av vellet, ble det vedtatt at Sanitetsforeningen skulle bygge eldreboliger. Tomtespørsmålet var endelig løst ! (trodde vi.)

 

I et møte mellom vellet, sanitetsforeningen og speidergruppa ble husets nøyaktige beliggenhet bestemt. Tilkopling til vann og avløp ble avklart med eieren av Grini Mølle (Hans Monrad). Vi skulle få knytte oss til Grini Mølles private vanntilførselsrør, og som tidligere speiderleder i Røa speidergruppe hadde eieren ikke noe imot at vi brukte parkeringsplassen hans på kveldstid. Bærum Energi hadde problemer med å supplere oss med strøm, siden Grini Mølle får sin strøm fra Oslo Energi, men en løsning skulle det bli.

 

Sommeren -91 skiftet speidergruppa gruppeleder slik at undertegnede kunne konsentrere seg om husbyggingsprosjektet. Søknad om byggetillatelse ble levert 8/7-91, samtidig med nabovarsler. Sanitetsforeningens arkitekt hadde varslet igangsetting av arbeid med endret reguleringsplan 26/6-91. Uheldigvis og ikke helt uventet ble våre og sanitetsforeningens planer koplet sammen av enkelte naboer. Protestene mot sanitetsforeningens byggeplaner rammet også speiderhuset, men vi håpet på en positiv avgjørelse for speiderhuset i god tid før sanitetsforeningens omreguleringssak ble behandlet. Kommunen er svært opptatt av å bevare det frodige vegetasjonspreg langs Lysakerelven, og vi måtte love både komm unen og vellet at huset skulle unngå brakkepreg ved at det ble utstyrt med mønetak. Siden enhver bebyggelse nærmere elven enn 30 meter er forbudt, måtte de opprinnelige planene endres litt. Etter hvert lot alt til å ordne seg, selv om to protester var innkommet fra beboere i Møllebakken. Gruppens ledelse hadde vært i kontakt med endel mindre entreprenører, og valgt en av dem (Lyhus og Skogstad) til å utføre de nødvendige grunnarbeidene. Vi hadde tigget oss til billige isolasjonsplater fra Sunde A/S (Sundolitt) i Asker.

 

Både speidergruppa, vellet og kommunen antok at protestene var mere rettet mot sanitetsforeningens planer enn mot speidergruppas planer. Endelig den 12/9-91 fikk vi muntlig beskjed om at byggetillatelse ville bli gitt. Vi ryddet tomta for trær og busker 14. og 17. september, oppmålingsvesenet slo pinner i bakken for å markere hushjørnene, og alt var klart for graving 23/9. Men ryddingen av tomta ble oppdaget av "protestantene" i Møllebakken, og vi ble stoppet i våre planer 20/9.

 

Fiasko for hus nr. 1

Med trussel om rettslig forfølgelse kunne vellet og kommunen ikke tillate bygging likevel. Flere jurister mente at alle naboene til vellets friareal måtte være enige før noen kunne utnytte et slikt friareal. Da Løvenskiold solgte friarealet til vellet i forbindelse med husbyggingen i Møllebakken, måtte alle tomtekjøperne betale en sum ekstra for sin andel i friarealet. Det var derfor ikke urimelig at hver og en av dem kunne motsette seg bruksendring.

 

Det var en mager trøst at hovedtalsmannen for klagerne i Møllebakken beklaget at vi var blitt offer for en prinsippsak. Med en husløs speidergruppe var det liten tid til å slikke sine sår. Vi måtte finne en annen tomt.

 

Planene for hus nr. 2

Løsningen ble den nå velkjente beliggenheten, som nabo til Kinnarps. Etter byggingen av den nye Griniveien ble den trekantede tomta mellom Griniveien, Vollsveien og Grinidammen (den gamle Griniveien) solgt fra Løvenskiold til kommunen. En del av tomta ble regulert til industriområde, her ligger Kinnarps idag. Resten av tomta ble regulert til friområde, og er dermed administrert av park- og idrettsvesenet.

 

Allerede én uke etter at vi var stoppet ved Grini Mølle var vi igang med undersøkelser angående den nye tomta. I et møte med bygningsvesenets avdelingsleder Hege Halset, vår saksbehandler i bygningsvesenet Ola Leikaas og park- og idrettsvesenets avdelingsleder Ellef Ruud ble vi 1/10-91 enige om å forene våre krefter for å få speiderhuset raskt på plass på dette nye stedet.

 

For å unngå å måtte anlegge egen parkeringsplass, prøvde vi å få lov til å benytte Kinnarps store gårdsplass på kveldstid. For å minke husets brakkepreg, mente Kinnarps at en forskjønnende fasadekledning burde innpasses i planene sammen med planene om mønetak. Kinnarps fikk ikke lov av sitt svenske moderfirma å tillate oss generell kveldsbruk av parkeringsplassen, og da det viste seg at fasadekledningen ville koste kr. 150.000 forsto vi at Kinnarps ikke kunne være til stor hjelp. Parkeringsplassen ble planlagt der hvor brakkeriggen til Kinnarps var plassert, på kommunens friareal. Her var det allerede kjørt på pukk og grus, slik at parkeringsplassen kunne bli svært billig. Under mesteparten av husbyggingen hadde vi stor glede av brakkeriggen til Ole K. Karlsen, Kinnarps entreprenør. Vi fikk låne det vi trengte av strøm, og hadde et meget godt forhold til byggelederen Roar Åberg. Brakkeriggen ble demontert først langt ute i mai måned i 1992.

 

22/10-9 var nabovarsler utsendt, byggesøknad innlevert og avtale klar til undertegnelse om å få bruke kommunens tomt vederlagsfritt i 40 år. Tilslutning til vann, avløp og strøm var meget enkelt på dette stedet. Bærum Energi hadde nettopp tatt i bruk en ny transformator for å ha strøm nok til Kinnarps.

 

Komplikasjoner

Bygningsvesenet mottok tre protester mot våre planer : fra Løvenskiold, Kinnarps og en beboer i Aspeveien. Løvenskiold mente det var brudd på opprinnelige forutsetninger å bruke friarealet som ble utskilt fra hans eiendom til noe annet en friområde-"gang-turvei". Det fremgikk at han ikke hadde problemer med å godta at kommunen etter grundige vurderinger kom til et annet resultat. De to andre klagerne hadde som hovedargument at brakker ikke ville være forskjønnende for området. Etter at kommunen hadde mottatt våre svar på protestene og etter grundige overveielser av alle hensyn, fikk vi godkjent byggeplanene 20/11-91.

 

Brakkeforberedelser og brakkekjøp

Det var først meningen at brakkene skulle komme fra en liten brakkerigg med 16 brakker like ved gamle Bærum sykehus. Vi skulle dele denne riggen med Hauger fotballklubb. Da vårt første tomtevalg ble stoppet, medførte utsettelsen at de tiltenkte brakkene havnet andre steder (én av den står i barneparken midt på Storsletta på Eiksmarka).

 

Vi ble tildelt nye brakker i en stor rigg på Kadettangen. 11/11-91 skrev vi kontrakt om brakkekjøp, første betaling fulgte like etter. Nå var vi brakkeeiere uten at vi var helt sikre på å få noe sted å plassere dem. Midt i november skulle denne riggen tas fra hverandre, mens vi enda ikke hadde noe fundament klart (byggetillatelsen var heller ikke klarert). En liten kveldsdugnad i brakkene 16/11 gjorde det enkelt å dele dem fra hverandre, og 18/11 ble brakkene flyttet til kommunens store, åpne lagertomt på Rud. Det var utbygningsvesenet som ordnet med lagringsplass. Det varte over to måneder før vi flyttet dem på nytt. Vi måtte feste plastremser over skjøtene i taket for å beskytte mot nedbør, og vi måkte sne av dem noen ganger. Og vi håpet at de ikke skulle bli utsatt for hærverk eller tyverier av f.eks. panelovner.

 

Grunnarbeider og namsrettsak

Bygningsvesenet ga meg ansvarsrett for byggeprosjektet. Tiden var nå inne til å undertegne avtalen med park- og idrettsvesenet om beliggenheten, og å underrette ungdomskontoret slik at de 100.000 ble utbetalt. Oppmålingsvesenet dukket også opp (for annen gang). Men en diger matjordhaug som Kinnarps hadde lagret på "vår" tomt hindret anleggsstarten. Vi forberedte frostsikring av husets grunnmurer ved å anskaffe 136 m2 Sundolitt isolasjonsplater, et helt lite fjell av isopor.

 

Endelig 11/12-91 startet grunnarbeidene, som besto av grøfter til vann, avløp og strøm, samt graving og planering til våre 4 grunnmurer. Vi var enige om at det var hensiktsmessig å la entreprenøren lage lecamurene. Det ville vært svært vanskelig å få istand noen grunnmursdugnad på denne årstiden, med kalde, korte dager. Huset ble nok 10.000 dyrere ved at vi ikke laget grunnmurene selv. 17/12 kom første smakebit på problemene som ventet oss. Klageren i Aspeveien hadde ikke gitt opp selv om bygningsvesenet hadde godkjent planene våre. Han hadde klaget til fylkesmannen, og forlangte nå at entreprenøren skulle vente på fylkesmannens avgjørelse. Etter en hektisk gravepause på tre timer og mye telefonering fikk vi bygningsvesenets svar : De sto fremdeles bak byggetillatelsen, så gravingen fortsatte.

 

18/12 ble vi klaget inn for Asker og Bærum namsrett. Klageren i Aspeveien begjærte alle arbeidene stoppet inntil fylkesmannens avgjørelse var klar. Vi fikk opplyst at det i verste fall kunne ta et års tid. Begjæringen hadde som grunn at det skulle vært begått saksbehandlingsfeil. Namsretten mente først at domslutning kunne foreligge etter juleferien, men siden begge parter var enige i at rettsmøte kunne foregå med bare dommeren tilstede, kom kjennelsen allerede 21/12. Klagerens begjæring ble ikke tatt til følge, det var jo en hyggelig julepresang. I juleferien dekket vi til de halvferdige grunnarbeidene med presenninger, og heldigvis falt det ikke mye sne denne julen.

 

Brakkene settes på plass

Muringen av grunnmurer var ferdig 17/1-92, og før vi satte huset på plass konfererte vi med både kommunale jurister og saksbehandleren for fylkesmannsklagen. De 6 brakkene ble satt på plass av Svein Verås med en stor kranbil 21/1. Han lånte oss en propan- flammekaster til å tette mellomrommene mellom de 6 seksjonene, særlig det flate taket var viktig å få tett med takpappstrimler og asfaltlim. Og mens Ole Christian Landsverk holdt på med taktekking 23/1 kom det beskjed om at fylkesmannen forlangte alle arbeider stoppet inntil han hadde truffet endelig avgjørelse i klagesaken. Siste utspill fra klageren hadde fått fylkesmannen til å gå til dette skrittet.

 

Fylkesmannen avgjør

Brakkene ble nå stengt så godt det lot seg gjøre for å sikre huset mot skader. Byggekomiteen søkte råd hos speiderforbundets generalsekretær Jens Døvik, både for å få litt ekstra tyngde bak våre argumenter og for å lære hvordan speidergrupper vanligvis opptrer i slike situasjoner. Da byggingen ble stoppet, fikk vi opplyst at saken ville bli avgjort utenfor vanlig rekkefølge, men først etter at det var avgitt en uttalelse fra arbeidsutvalget for klagesaker som var en underavdeling av kommunens hovedutvalg for tekniske tjenester. Utvalgsmøtet ble holdt 17/2, og vi tok telefonkontakt med hvert enkelt utvalgsmedlem noen dager før møtet for å forklare vår oppfatning av saken. Avgjørelsen gikk enstemmig i vår favør, formannen ringte hjem til oss etter møtet og fortalte resultatet. Fylkesmannen avgjorde klagesaken i brev til kommunen 5/3-92. Alle normale klagemuligheter var nå oppbrukt. Sivilt søksmål var nå eneste mulighet, men selv om klageren hadde truet med å klage til Kongen i statsråd, gikk resten av byggeprosjektet uten nye overraskelser av slik art. Og idag har vi et godt naboforhold til vår gamle motpart. Da arbeidet ble gjenopptatt på huset, hadde det stått stengt i 6 uker.

 

Dugnader

Det ble mange dugnadskvelder i speiderhuset i mars og april måned i 1992. De fleste brakkene hadde midtgang med ett kontor på hver side. Vi trengte større møterom enn dette, og fjernet mange skillevegger og satte opp noen få andre steder. Jeg var arbeidsledig i denne perioden, og kunne nedlegge lange økter i huset. To speidere i snekkerlære, Einar Melander og Sebastian Skoge, var utrolig gode hjelpere. Sebastian anskaffet ny ytterdør fra en leiegård på Bøler hvor han skiftet ytterdører. Midt i april var romløsningen ferdig. En stor dugnad i slutten av april laget mønetak på huset. Vi kjøpte inn limtrebjelker, rupanel og shingelpapp for 40.000 kroner, og fikk taket ferdig på en week-end. De nye gavlene ble panelt.

 

Navnet på speiderhuset, Baklomma, skriver seg fra en navnekonkurranse vi avholdt på årsfesten 5/4-92. Det var mange artige forslag, både Speiderstua, Grinis Glis, Eikshulen, Brakkebo og Speiderhåpet. Gruppeledelsen syntes familien Nybergs forslag som binder våre to eiendommer sammen var det beste, så huset fikk navnet Baklomma.

 

Rørleggeren vår, Roy Johansen fra Snarøya, var en bekjent av grunnarbeidsfirmaet. Han skaffet oss gratis hybelkjøkkeninnredning med oppvaskbenk, kjøleskap og to kokeplater som ble til overs på en annen byggeplass. Han var også meget behjelpelig med å gjøre røropplegget så billig som mulig. De elektriske arbeidene ble utført av en tidligere troppsleder, Baard Nordby, som var autorisert installatør.

 

Huset ble beiset utvendig, takrenner ble montert, passasjene mellom grunnmurene ble stengt med panel (med dør og port inn til kanolageret), rørene under huset ble isolert mot frost. Og våre to lagerrom fikk mange store, fine hyller laget av materialer fra nedrivingen av skilleveggene mellom rommene. Fire rovere (Anders Hovelsrud, Magnus Greff Johansen, Erik Norgren og Lars Morten Wiik) var pådrivere når det gjaldt hyllesnekring og belistning. Trapp opp til utgangsdøra ble også snekret. Vi fikk noen sviller av speiderpappa Brynning Johansen i Kolsåsbanen, de er brukt til trappa på bakken utenfor døra. Vår entreprenør Sigmund Lyhus skaffet billig subbus til parkeringsplass og gangveier. Under en befaring bemerket kommunens mann at vi måtte få utredet husets stabilitet mot vind fra nord. Beregninger som ble utført av min bygningskyndige svigerfar konkluderte med at vi måtte støpe en støttemur langs den øverste grunnmuren, denne ble støpt 22/6. Brukstillatelse ble innvilget 3/7, men innvielsesfesten fant sted allerede 10/6.

 

Endelig ferdig

Høsten -92 var det mest finpussing som trengtes. Vi plantet busker og trær som ble skaffet av Arne Ørud i park- og idrettsvesenet, våre store skap med ulvemateriell ble hentet fra Eikeli barneskole, kanoene og kano-tilhengeren kom på plass under huset. Et lite eiketre som ble plantet trivdes dårlig og døde etter noen år. Samme skjebne led noen villvinplanter ved grunnmuren. Siste pynting før "åpent hus" 27/9-92 besto i å legge ut skiferheller som var blitt til overs i gruppeleder John Brittains hage.

 

Og slik har det gått

Salg av "aksjer" i speiderhuset ble en stor suksess, det innbrakte oss nesten kr. 20.000. Andre innbringende aktiviteter har med stor entusiasme blitt utført av gruppens foreldreråd, ledelse og speidere. Og mens finansene midt på sommeren -92 var så dårlige at kassereren (Thorbjørn Urdahl) måtte kjøpe egne "aksjer" for å kunne betale gruppas forsikringer, så bedret situasjonen seg gradvis utover høsten. Og selv om avdrag på kr. 10.000 har blitt betalt både i -93, -94 og -95 har gruppas overskudd vært på kr. 28.000 , kr. 11.000 og kr. 5.000 i disse årene. Økonomien har med andre ord klart husanskaffelsen svært godt.

 

Flere vanlige vedlikeholdsdugnader har blitt avholdt de siste årene. Den viktigste bestod i legging av nytt gulv i de to store møterommene våre, pengene til nytt gulv ble bevilget av Eiksmarka Vel. Det var nemlig stygge sprekker i brakkeskjøtene, og etter at vinylfliser fra Ikea var tilpasset, ble både utseendet og vedlikeholdsvennligheten mange hakk bedre. Men det viktigste er at huset fungerer meget godt som speiderhus. Det har nå innarbeidet seg en ukentlig rytme med ulvemøter hver mandag og onsdag, mens troppen (og patruljene) har møter på tirsdager. Gruppeledelsen holder sine møter etter ulvemøtene på onsdager, mens huset ellers er fritt til avbenyttelse.

 

Det har vært tre innbrudd i speiderhuset, uten at andre ting enn låsen på utgangsdøra og døra inn til lageret har blitt ødelagt. Tyvene har vært i medisinkofferten på jakt etter narkotiske stoffer, uten å finne noe. Det har ikke vært noen hærverkstendenser.

 

Vi har forsøkt å få leid bort huset på formiddagstid for å skaffe ekstra inntekter, og et semester lyktes det å leie bort til et malekurs. Slik utleie fungerer utmerket, og hvis noen kan formidle kontakt med interesserte leietakere er gruppeledelsen glad for det. Etter at vi betalte siste avdrag i -95 er vi blitt selveiere. Avtalen med park-og idrettsvesenet gjelder til 2031, vi får håpe den lar seg fornye. Så lenge speidergruppa skikker seg vel, er det små sjanser for at kommunens politikere eller administrasjon finner ut at tomta heller bør brukes til noe annet. Friarealet som speiderhuset ligger på er klemt inne mellom veier og industribebyggelsee, og ikke særlig godt egnet for bruk av allmennheten. Vi er sikre på at utnyttelsen som speiderhustomt er en av de mest friluftsfremmende benyttelser som er tenkelige for dette området.

(c) 1. Eiksmarka Speidergruppe - Kontakt: webmaster@1eiksmarka.no